1

I livets løp pådrar man seg uunngåelig forpliktelser. Faktisk blir man født med visse forpliktelser, og de har en tendens til å samle seg opp fra da av. Det er ingen ny eller usedvanlig idé at man står i gjeld til sine foreldre for at de har satt en til verden og oppfostret en. Det taler til foreldres fordel at de ikke gjør mer ut av dette enn de gjør. Men det er ikke desto mindre en forpliktelse: til og med barnet føler det. Og mens livet fortsetter å gå sin gang, samler man opp andre forpliktelser – overfor andre personer, overfor venner, overfor samfunnet og til og med overfor verden.

Du gjør et menneske en ekstrem bjørnetjeneste hvis du ikke tillater vedkommende å oppfylle eller innfri sine forpliktelser. «Barndomsopprøret» forårsakes for en stor del av at andre mennesker nekter å ta imot de eneste «myntene» et spedbarn, et barn eller en ungdom kan gi for å lette «forpliktelsesbyrden»: Spedbarnets smil, barnets famlende forsøk på å hjelpe, tenåringens mulige råd eller bare forsøket på å være en god sønn eller datter passerer ofte ubemerket hen eller blir ikke akseptert; disse forsøkene kan være malplasserte, ofte dårlig planlagt; de fortar seg raskt. Når slike forsøk på å betale tilbake noe av den enorme gjelden slår feil, kan de erstattes av mangfoldige mekanismer eller rasjonaliseringer: «Man skylder i virkeligheten ingenting», «De skyldte meg alt sammen fra begynnelsen av», «Jeg har ikke bedt om å bli født», «Mine foreldre eller foresatte er ikke noe tess» og «Livet er ikke verdt å leve uansett», for å nevne noen få. Og like fullt fortsetter forpliktelsene å hope seg opp.

«Forpliktelsesbyrden» kan være en knusende byrde hvis man ikke ser noen måte å innfri den på. Den kan frembringe alle slags individuelle eller sosiale forstyrrelser. Når den ikke kan innfris, vil de som, ofte uten å være klar over det, har noe utestående, bli offer for de mest uventede reaksjoner.

Man kan hjelpe en person som befinner seg i det dilemmaet å ha ubetalte forpliktelser og gjeld, simpelthen ved å gå gjennom med vedkommende alle forpliktelsene han eller hun har pådratt seg og ikke har innfridd – moralske, sosiale og økonomiske – og utarbeide en måte å innfri alle dem på som personen føler at han fremdeles skylder.

Man bør akseptere barn eller voksnes anstrengelser for å innfri ikke-økonomiske forpliktelser de føler de skylder: Man bør hjelpe til med å finne frem til løsninger som er tilfredsstillende for begge parter, for å innfri økonomiske forpliktelser.

Fraråd en person å pådra seg flere forpliktelser enn det faktisk er mulig for ham eller henne å oppfylle eller innfri.

Veien til lykke er
svært vanskelig å ferdes på når man
tynges av andres forpliktelser
overfor seg selv eller ens egne
uinnfridde forpliktelser overfor andre.

1. 1. forpliktelse: faktumet å stå i gjeld til en annen for en spesiell service eller tjeneste man har mottatt; en plikt, kontrakt, et løfte eller ethvert annet sosialt, moralsk eller juridisk krav som binder en til å følge eller unngå en viss handlemåte; følelsen av å skylde en annen noe.